GID-klinikken i vekst

Økt kompetanse
Selv om de er nye i GID-sammenheng, er det et svært kompetent lag som nå skal sørge for å gjøre behandlingen ved klinikken enda bedre. Særlig er den akuttpsykiatriske delen styrket.

Tekst og foto: Siri Lindstad

Solveig Pedersen skal jobbe som sekretær og blir dermed en av de første pasientene møter.

- Solveig vet mye om det å møte mennesker i krise allerede i skranken. Det er en kompetanse som i økende grad er viktig. Det er jo så mange misforståelser som kan oppstå allerede i den første telefonsamtalen, eller i det første møtet på klinikken. Vi har tidligere opplevd noen aggressive sammenstøt mellom kontorpersonale og pasienter. Det "uøvete" kontorpersonalet kan kanskje bli skremt av slike sammenstøt, men Solveig - som jeg selv har jobbet med tidligere og dermed kjenner - vet hvordan slike situasjoner skal takles. Hun vil være med på å bidra til trygghet og ro, noe som er viktig, sier Ira Haraldsen.Sårbart system

Ekspedisjonen ved klinikken spiller i det hele tatt en viktigere rolle enn mange kanskje tenker over. Derfor må endringer i personalet og rutinene her skje forsiktig, understreker Haraldsen.

- En pasient som tidligere var vant til å ringe inn til oss og alltid treffe samme person på telefonen, vil kunne oppleve det som urovekkende når vedkommende plutselig risikerer at det er flere forskjellige som svarer i telefonen. På den andre siden gjør det systemet mindre sårbart. Hvis den ene personen som svarte i gamle dager hadde en dårlig dag eller var avvisende på andre måter, kunne jo det gi pasienten en kraftig nedtur. I dag skal våre ekspedisjoner imidlertid så skolerte at de oppfører seg profesjonelt uansett, og de vil være mange nok til å dele på oppgaven når det behøves, sier Ira Haraldsen.

Stadig flere barn og unge

Også sykepleier Kjersti Gulbrandsen og psykolog Frøydis Hellem har lang erfaring med pasienter i krise.

- De har begge jobbet spesielt med barn og unge, og det er en type kompetanse vi er veldig glade for å få hos oss. I gamle dager beskjeftiget GID-klinikken seg først og fremst med ganske voksne kvinner og menn, men de siste årene har våre pasienter hatt en synkende gjennomsnittsalder, slik at vi i dag har med veldig mange ungdommer å gjøre, og også en del barn. Slike endringer i pasientgruppen er det viktig at vi tilpasser oss, sier Haraldsen.

Klinikken opplever også at mange av pasientene som henvises dit har ikke-norsk bakgrunn. GID-staben selv kan muligens se veldig norsk ut ved første øyekast, men faktum er at den blir stadig mer flerkulturell, med en fra Tyskland (Ira), en fra Nederland (doktorgradsstipendiaten Muirne), og Frøydis, som har vokst opp i Sverige med norske foreldre.

- Sverige, Nederland og Tyskland er vel ikke så ekstremt forskjellige fra Norge, men likevel ulike nok til at vi vil kunne leve oss inn i hvordan det er å ikke ha norsk som morsmål og dermed måtte lete etter ord og uttrykk for det man tenker og føler, mener Ira Haraldsen.Store mål

2400 timer, eller 1,2 årsverk, er på papiret det GID-staben har økt med. Ira Haraldsen har allerede klare ambisjoner for hva de økte ressursene skal brukes til.

- Vårt store mål for 2008 er å få til en langt bedre kommunikasjon med 1.- og 2.linjetjenestene, det vil si med pasientenes fastlege og helsetilbudet i deres nærmiljø. Et annet mål er å øke antall evalueringer av hver pasient til rundt 10-12, mot de 3-4 vi har i dag. Nå er det gjerne slik at de som er "vanskeligst", også får mest oppmerksomhet av oss, mens de som ikke er "vanskelige", men som kanskje trenger vel så mye oppmerksomhet, ikke får det. Det må vi gjøre noe med, først og fremst ved å involvere 1.- og 2.linjetjenestene bedre i enkelte deler av behandlingen. Sliter en pasient for eksempel med en depresjon, er det ikke nødvendigvis vi som skal stå for behandlingen av dette.

GID-klinikken har nå blitt en del av nevroklinikken ved Rikshospitalet. Det krever en ny måte å tenke om pasientene på.

- Innen nevroklinisk behandling betrakter man mennesker fra veldig mange sider. Det betyr at vi må forlate den klassiske psykiatriske tankegangen, og tenke nytt om det vi jobber med. For pasientene vil akkurat dette nok ikke medføre noen store forandringer i første omgang, men på sikt vil jeg tro det vil spille en rolle for hvordan vi tenker og snakker om transkjønnethet som sådan.Stadig flere forskere

Nye tanker skal også prøves ut i forbindelse med forskningsdelen av klinikken, som stadig involverer nye mennesker.

- Forskningsprosjektet vårt omfatter en rekke ulike problemstillinger som vi ønsker å jobbe med. Vi ønsker for eksempel å finne mer ut om hvem som er våre pasienter, hvor mange som oppfyller hvilke kriterier i en operasjonalisert sak, og hvilke pasienter som er typiske for Norge sammenlignet med andre land. Dette er spørsmål som det er viktig for både oss, men også helseministeren og myndighetene ellers, å kunne svare på. Det internasjonale samarbeidet vil bare øke i årene framover, og da er det viktig å være sikre på at vi snakker om de samme tingene.

Et annet prosjekt er å øke ferdigbehandlete pasienters livskvalitet ytterligere.
- Vi har med tidligere prosjekter lykkes i å senke andel uføretrygdede, og stadig flere av våre tidligere pasienter er nå i jobb. Nå er neste mål å sørge for at ferdigbehandlede ikke dukker opp lenger fram i helsekøen, med høyt sykefravær og andre symptomer på en dårlig livskvalitet. Vi jobber også med å gjøre behandlingen vi gir enda bedre, blant annet ved å kunne informere pasientene våre bedre om hvilke sykdommer de må kunne regne med på grunn av behandlingen, og hvilke forholdsregler de eventuelt må vurdere å ta. Denne typen forskning, der man blant annet belyser kjønnsforskjeller kritisk, er veldig viktig, sier Haraldsen.

Sist, men ikke minst, er forskningsprosjekter som forsøker å finne basale forståelsesmekanismer for hva kjønnsidentitet egentlig er, noe Ira Haraldsen håper de skal kunne få midler til om ikke så lenge.

- Den forskningen vi allerede har bedrevet her har fått svært positive tilbakemeldinger. I evalueringene får vi skryt av Norges forskningsråd i et omfang som ikke tilkommer klinisk forskning i psykiatrien altfor ofte. Det har selvfølgelig bidratt til at vi nå har fått økte ressurser, selv om vi altså jobber for å få tilført enda mer forskningsmidler, forteller Ira Haraldsen.
BILDE FRA VENSTRE: Psykolog Frøydis Hellem, doktorgradsstipendiat Muirne Paap, leder Ira Haraldsen, sekretær Solveig Pedersen og sykepleier Kjersti Gulbrandsen.